IKYA gjør meg lykkelig. – Hvorfor det?
For det første er det en metode som setter meg i stand til å være meg selv. Være mye mer av meg selv. Uten å distansere meg fra andre eller undertrykke ting som ikke passer i en eller annen setting. Det har blitt mye mer - av alt. Jeg er sørgelig og sint også. Følelsene blir finstemte og tankene blir klare og tydelige. Rene? Ja, på en måte. Men ikke alltid gode og hederlige. Og det er det rom for.
IKYA gir meg verktøy til å ha tålmodighet med meg selv. Jeg er en av de langsomste jeg vet. Jeg kan også være en av de hurtigste. Hvordan kan jeg leve med en slik polaritet? Gjennom behandlinger og øvelser jeg nå har, kan jeg få ankret opp i meg selv før jeg drar ut på og møter livet. Da har jeg stamina. Og det som er motstrøms eller bare dritjævlig kan renne rett igjennom.
I IKYA snakker vi en del om å leve med delene vi alle har, både det som er mer og det som er mindre verdifullt. Ved å være seg selv, får man gått seg selv nærmere etter i sømmene. Er det granskningen verdt? Kanskje ikke. Men dersom man klarer å snu det til å bli en utfoldelse, kan det være gull å finne. For når ellers er det man ser seg selv tydelig, i all sin prakt og gru, enn når man virkelig får spilt sine sider ut i livet. De verste eller egentlig de beste eksemplene jeg har på det, er de gangene jeg har hørt meg selv si de mest utrolig feilslåtte ting til andre mennesker. Jeg kjente at jeg stod for det, men i samme øyeblikk som det sies høyt, blir en hel kjede med reaksjoner trigget i meg. Og deretter er alt forandret.
Det er naivt å tro at man bare skal følge sitt eget skjema og sine egne drømmer hele tiden. Ting dukker opp og vil inn i livene våre, ting må tas hånd om og fikses. Mange opplever at de ikke kan sitte i en meditativ tilstand og vente på at ting skal løse seg opp og bli bliss. Da er det greit å ha en måte å være i den meditative tilstanden på mens man er i handling, mens man lever og er til. In action. In real time. Og det blir lettere å ta tilbakemeldingen fra de andre man møter, ta tilbakemeldingen fra verden. Legge merke til den.
Som du skjønner er den siste grunnen: Jeg har alltid visst at jeg ikke er perfekt. Men nå kan jeg se det perfekte i dét: Jeg vet det. Og det er helt i orden.
Man kan komme langt med å bare være i ting. La livet folde seg ut. Se hvor det leder. Sanse det, følge det med kroppen. Slik kan livet være bare litt som ein seilbåt, som krever at seilene fås opp, båten skyter fart og dermed holder seg i flyten.
